Kalenderen viser 1.september og årets første høstmåned innvies med varmt og klart høstvær i Molde. Etter en våt og ustabil romsdalssommer, var det svært etterlengtet med høytrykk og indian summer for soltørste møringer - en perfekt anledning til å få god avspaseringsvaluta for tidligere overtidsarbeid.
Etter flytting til Molde for et år siden, ble det raskt et naturlig mål å bestige topprekka som kan sees over fjorden, det velkjente og iøynefallende Moldepanoramaet. Lista over turalternativer er derfor ikke liten. I tillegg til toppunkt, har jeg en stor fascinasjon for ryggtraverser, det å kunne linke flere topper sammen, noe som gir turene en helt egen grad av naturopplevelse og eventyr.
Den siste perioden hadde jeg hatt en tur i tankene, en tur jeg ikke klarte å spore opp noe informasjon om og som jeg tenkte kunne bli en artig utfordring. Brudefølgjet innerst i Tresfjorden er en av de mer utilgjengelige toppene i vestnesområdet. Toppen nås enklest fra sør, men etter å ha studert den taggete nordryggen som strekker seg ut som et rotete sagblad, var det ingen tvil om hvilket rutevalg som var mest interessant.
Malene Hovdenak Sylte, ei god turvenninne, ble også gira på turforslaget. Vi pakket med oss det aller mest nødvendige, i tillegg til et 60-meters halvtau og noen sikringer. Ved å kjøre to biler, kunne vi starte og avslutte turen på ulike steder, noe som gir større valgfrihet på rutevalg. Alt lå nå til rette for en nydelig dag i fjellet.
Vi starter turen i Øvstedalen der første etappe går opp til Nonsfjellet, en tidvis seig affære med myrterreng og manglende stier, noe som trigger en og annen negativ tanke. Anmarsjen på slike turer er sjelden noen høydare, litt som en dårlig forrett, og denne gangen var intet unntak. (Tips: Start heller turen inn Eirsdalen og ta til venstre opp anleggsveien før Eirsdalssetra)
Etter et par timer med jevn motbakke, når vi Nonsfjellet og kan endelig nyte 360 graders storslått natur. Starten av traversen kommer nå også mer til syne, og det blir tydelig hvordan ryggen brått forvandler seg fra oversiktlig flat til en slags ugjestmild pinakkel-labyrint. Det ligger en spenning i å bevege seg inn i utfordrende terreng uten ruteinformasjon, men det er også den samme spenningen som gir en ekstra grad av eventyrfølelse. Det å mestre fornuftige veivalgsvurderinger og å løse uforutsette utfordringer, gir en spesiell mestring.
Etter en liten matpause, beveger vi oss bortover den enkle introetappen av ryggen. Da den for alvor begynner å reise seg, finner vi frem klatreutstyret og gjør oss klar til å kunne sikre dersom terrenget bikker over komfortgrensa. Ved første hammer må vi vurdere om vi skal klyve opp eller prøve å omgå terrenget på undersiden – en vanlig problemstilling på rygger med pinakler og uoversiktlig terreng. Valget faller på å klatre over, og vi beveger oss forsiktig opp den bratte hammeren med kontrollerte bevegelser, foreløpig usikret da vi begge er komfortable i eksponert terreng med forutsigbart underlag.
Nå har moroa startet for fullt, og det føles godt å være i gang. Fokuset er skjerpet og alle bevegelser gjøres med stor forsiktighet. Det er spesielt to faremomenter vi er ekstra oppmerksomme på – glatt underlag av mose/lav og løst fjell, to uforutsigbare momenter som fører med seg økt risiko.
Tauet må frem og vi starter med velsikret kvalitetsklatring
Etter det første opptaket, kan vi bevege oss et lite stykke bortover ryggen, over noen enkle klyvepunkter og forbi noen mindre pinakler, før ryggen igjen reiser seg over oss. Vi innser fort at her må vi fram med tauet. Jeg binder meg inn i skarpenden og klatrer oppover mot toppen av pinakkelen. Fjellkvaliteten er fast og fin med mange gode sikringsplasseringer, noe som gjør klatreopplevelsen til en nytelse. Eksponeringen er formidabel og lykkefølelsen stiger i takt med tilstedeværelsen, som på dette tidspunktet er skyhøy.
Når jeg nærmer meg toppen av pinakkelen, ser jeg at det er mer hensiktsmessig å klatre rundt og ut på siden for å slippe rappell, eventuelt vanskelig nedklatring over toppen. Jeg smyger meg forbi på gode tak med et vertikalt stup under meg – en herlig følelse. Videre klatrer jeg bort på komfortabel grunn, setter standplass og gir taurop ned til Malene som snart følger etter med stødige bevegelser.
Følelsen er nå god etter å ha passert den første utfordringen uten problemer. Tauet pakkes midlertidig ned i sekken og vi beveger oss litt videre før vi raskt møter på neste utfordring – et tydelig skar som deler ryggen. Jeg ser noen mulige klatrepassasjer på venstresiden, men ønsker først å inspisere høyresiden av skaret før rutevalget tas. Litt forhastet bestemmer jeg meg for å prøve opp på høyresiden, i et slags dieder som nedenfra ser uproblematisk ut. Etter noen meter med klatring innser jeg at dette kommer til å bli mer kjipt enn først antatt, og at veivalget er en komplett skivebom. Fjellet er fuktig og klatring i kun anmarsjsko blir plutselig veldig lite kult. Det meste jeg tar i er løst, noe som begrenser både hva jeg kan holde i, men også hvor jeg kan sikre. Jeg befinner meg plutselig på et sted jeg overhodet ikke ønsker å være. Å bli redd vil bare forverre situasjonen, så jeg forsøker å holde hodet kaldt, selv om jeg innser risikoen jeg nå har satt meg i. Etter noen nervepirrende og lange minutter i den fuktige og skyggefulle veggen, klarer jeg å karre meg over kanten og opp i sola.
Jeg innser nå enda tydeligere hvor mye enklere det hadde vært å gå for en av variantene på venstresiden av skaret, og jeg irriterer meg grønn over dette mens jeg sikrer Malene opp. Dette var ikke bare en dårlig opplevelse, men kostet også mye tid. Vi måtte nå bare legge dette bak oss, omstille hodet og fortsette fremdriften.
Vi er nå inne i den mest komplekse delen av traversen og utfordringene kommer tett på hverandre. Tauet beholder vi på, og sammen beveger vi oss simultant på løpende sikringer. Den neste etappen blir turens mest eksponerte parti. Ryggen stiger nå jevnt og bratt oppover, sylskarp med stup på begge sider. Klatringa er igjen nydelig med tørt og stort sett fast fjell. Deilig å kjenne seg «høy på livet» igjen etter den gufne opplevelsen vi hadde litt tidligere. På det mest luftige partiet blir jeg plutselig stående noen ekstra sekunder å vente på at Malene skal få løs en sikring som sitter litt fast. Mens jeg står der på en knøttliten hylle, kjenner jeg på tilfredsstillelsen i å befinne meg i ulendt, eksponert og ugjestmildt terreng med følelsen av trygghet, kontroll og god fremdrift – atter en bekreftelse på hvorfor jeg elsker bratt friluftsliv.
Mens vi klatrer oppover ryggen, gjør vi sporadiske funn av gamle rappellslyngefester – en god indikasjon på at vi er på rett vei. Tanken på å skulle gjøre traversen i motsatt retning, mot nord, virker som et kaotisk rappellmaraton-prosjekt, og jeg er fornøyd med at vi valgte som vi gjorde. Når den bratteste klatringa er unnagjort, stopper jeg opp, setter en standplass og sikrer Malene opp. Sola steker mens drivende skyer passerer under og forbi og skaper en trolsk atmosfære. Kameraet er aldri langt unna, og det tas stadig opp for å forevige de utallige majestetiske motivene og øyeblikkene som dukker opp.
Den siste etappen til toppen er uproblematisk, med enkel og eksponert klyving. Tre timer etter at vi forlot Nonsfjellet har vi klart å manøvrere oss gjennom pinakkel-labyrinten og står nå fornøyde på toppen av Brudefølgjet. At dette er romsdalsområdets mest krevende travers, er nok ingen usannsynlighet, og det føles godt å ha mestret utfordringene med stor suksess.
Nå gjenstår bare litt enklere klyveterreng ut normalveien, en grei oppgave om fokuset ikke svikter. På toppen av et bratt opptak tar jeg frem mobilen for å sjekke ruta videre, og jeg må konstatere at vi har prestert å gå for langt. Utstegspassasjen viser seg å være før opptaket, og følelsen av oppgitthet og irritasjon over egen uoppmerksomhet fyller hodet. Nå er det bare å omstille seg, finne frem tauet og rigge til rappell. Vel nede i skaret igjen tar vi av østover på en siderygg som fører oss ned fra fjellet.
Vi forsvinner ned i et tykt skydekke som ligger som et teppe nede i terrenget. På vei mot bilen blir vi fristet til å avslutte eventyret med solnedgang fra Litleskorka – en av toppene vi passerer på utmarsjen. Over et hav av skyer nyter vi de siste, magiske lysstrålene for dagen, og det blir en fantastisk og verdig avslutning på en eventyrlig dag til fjells over det majestetiske Brudefølgjet.
PS: gps-spor av turen ligger vedlagt på denne peakbooklinken: https://peakbook.org/Eirik93/tour/477200/Brudeferden+i+Vestnesfjella.html